Ankerbolter er faktisk den vanligste typen bolter i våre liv, spesielt reklameskilt på hovedveier, ankerbolter eksisterer i infrastrukturen til høyhus, og til og med noen enkle fabrikker. De fleste av maskinene for festeutstyr trenger også ankerbolter. Og ankerboltene er også delt inn i mer detaljerte, og ankerboltene som brukes av forskjellig utstyr er også forskjellige.
Ankerbolter er vanligvis delt inn i: faste ankerbolter, bevegelige ankerbolter, ankerbolter for utvidelsesanker og klebende ankerbolter. Ifølge forskjellige former er den delt inn i: L-formede innebygde bolter, 9-formede innebygde bolter, U-formede innebygde bolter, sveisede innebygde bolter og bunnplate innebygde bolter.
Ankerbolter er begravd i bakken eller fundamentet, som er et verktøy som forbinder fundamentet og maskineriet. Vanligvis brukes Q235 stål, som er rund. Rebar (Q345) har høy styrke, og det er ikke lett å lage mutterens tråd. For glatte runde ankerbolter er den begravde dybden vanligvis 25 ganger diameteren, og deretter er en 90-graders krok med en lengde på ca 120mm laget. Hvis boltdiameteren er veldig stor (for eksempel 45mm) og den begravde dybden er for dyp, kan du sveise en firkantet plate på enden av bolten, det vil si bare lage et stort hode (men det er visse krav). Den begravde dybden og kroken skal sikre friksjonen mellom bolten og fundamentet, slik at bolten ikke trekkes ut og skades. Ankerboltene har funksjonen til festeutstyr uten sterk vibrasjon og støt.
Strekkkapasiteten til ankerbolten er strekkkapasiteten til det runde stålet selv, og størrelsen er lik tverrsnittsområdet multiplisert med den tillatte stressverdien (Q235B: 140MPa, 16Mn eller Q345: 170MPA) er den tillatte strekklagerkapasiteten under design. Det er å multiplisere sitt tverrsnittsområde (som bør være det effektive området av tråden på dette tidspunktet) med utbyttestyrken til stålet (Q235-utbyttestyrken er 235MPa). Siden designverdien er partisk mot sikkerhet, er det tillatte stresset under design mindre enn utbyttestyrken.